A Travellerspoint blog

Jiuzhaigou

Hvis du tar buss 10 timer nordover fra Chengdu, kommer du til et bittelite sted med et par hus og noen hoteller som ligger rett ved en nasjonalpark som heter Jiuzhaigou. Der var jeg inntil i dag tidlig, helt nordvest i Sichuan-provinsen. Her var det ingen som kunne engelsk, og det har skapt en del frustrasjon som jeg har tenkt å få ut i dette innlegget (jeg skrev det mens jeg var der, derfor høres det ut som jeg fortsatt er der i innlegget). Nope, å reise alene i indre Kina er ikke bare solskinn og glitter.

Det begynte da jeg skulle sjekke inn på hotellet. Hotellet fant jeg på booking.com, og det var latterlig billig, sannsynligvis fordi det er lavsesongen over alle lavsesonger her i Jiuzhaigou. Bussturen vår tok 12 timer istedenfor 10, fordi det var en ulykke i en tunnel på veien. Jeg kom altså frem til den bittelille busstasjonen her sånn i 20-tiden tirsdag kveld. Det var et par taxier på busstasjonen, men alle bare ristet på hodet når jeg viste dem adressen til hotellet. ”Great”, tenkte jeg. Det var også masse folk som gikk rundt der med bilder av hotellene sine og ville ha folk til å bo der. Da jeg viste hotelladressen til en av disse, sa han ”yes, yes”, og viste meg til en bil der det allerede satt tre andre som hadde vært på bussen. ”Okei, han henter folk til hotellet”, tenkte jeg. Vi kjørte et lite stykke, og gikk av foran et hotell. Men det viste seg så klart at dette ikke var hotellet jeg skulle på, han ville bare prøve å selge meg et rom på dette hotellet i stedet. Jeg prøvde å si at jeg allerede hadde betalt for et annet, og etter å ha gått ned i pris fra 180 per natt til 100 per natt skjønte resepsjonsdamene endelig at jeg faktisk ikke var interessert, og jeg spurte med kroppsspråk om de kunne peke meg i riktig retning. De pekte, og jeg begynte å gå. Det var så klart ingen nøyaktig adresse til hotellet, da de ikke har husnummer i denne lille landsbyen. Så jeg gikk rundt i ring og lurte på hvor i helsikke jeg skulle. Til slutt kom en mann bort og så på adressen jeg hadde på mobilen, han sa ”yes, yes”, og pekte bortover mens han gikk i front. Vi gikk bare 50 meter lenger ned i gaten, og denne gang var det riktig hotell. ”Yes”, tenkte jeg.

I resepsjonen satt tre damer og så på kinesisk såpeopera (det gjør alle hele tiden, det er ingen som jobber). Da jeg kom ga jeg dem passet (det er en lov i Kina om at alle utlendinger skal registreres der de befinner seg, så pass må kopieres og registreres). De brydde seg ikke om passet mitt, men ga meg i stedet et papir jeg måtte fylle ut. Når jeg var ferdig, spurte de meg om et eller annet på kinesisk, som jeg selvfølgelig ikke skjønte. Jeg så spørrende på hun som snakket, og hun gjentok det samme. Jeg sa sorry, og så begynte alle tre å le (også standard i Kina). Dette ble jeg sinnsykt irritert over, for jeg syntes overhode ikke det var morsomt at de er listet på booking.com når det sitter tre stykker i resepsjonen og ingen kan et ord engelsk. Jeg tror ikke jeg klarte å kamuflere sinnet mitt, for de sluttet fort å le. Jeg tenkte at kanskje hun ville se bookingen min, så jeg ga henne mobilen med bekreftelsen. Det var tydeligvis det hun ville ha, så jeg fikk til slutt et nøkkelkort, og kunne gå til rommet. Men alle mine planer om å spørre på hotellet om råd og tips angående nasjonalparken gikk i grus.

Det er likevel noe i uttrykket ”det ordner seg alltid”. For da jeg gikk ut for å kjøpe litt snacks på den lokale shappa, møtte jeg tre tyskere, og de bodde på samme hotell! De hadde allerede vært en dag i nasjonalparken, og kunne fortelle meg alt jeg lurte på. Så da var det bare å legge seg så jeg kunne stå opp tidlig og dra inn i nasjonalparken dagen etter.

Neste dag var jeg klar for nasjonalparken, og etter å ikke ha dusjet fordi det ikke fantes varmtvann var jeg klar. Jeg gikk ut i gaten og var temmelig lost, for jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle komme meg til inngangen til parken. Men igjen dukket det opp en taxi med tre kinesiske passasjerer, som lurte på om jeg ville sitte på til inngangen til parken. Flaks igjen der altså. Jeg klarte å kjøpe to-dagers billett, og kom av gårde. Nasjonalparken er Y-formet og består av to daler med høye fjell, vakre, lyseblå innsjøer og fosser. Jeg tenkte å ta en dal første dagen, og andre dalen andre dagen (alt dette fant jeg ut på google, takk Gud for google).

Det som var litt dritt, var at på grunn av snø så var nesten alle stiene i parken stengt. Man kunne dermed bare benytte seg av shuttlebussene eller gå på asfaltveien, men den lå ikke like fint til som stiene. Men noen var heldigvis åpne. Jeg hadde en fin dag der, og det var sol og ikke så altfor mange minusgrader (parken ligger fra 2000 – 3100 moh).

Andre steder de ikke snakket engelsk den dagen var på turistinformasjon og busstasjonen (damen der gadd ikke se på meg en gang, de stengte tydeligvis akkurat i det jeg gikk inn døren, og ekstra service finnes ikke i dette landet).

I dag dusjet jeg først i kaldt vann, så dro jeg til busstasjonen og fikk jeg en billett tilbake til Chengdu (ikke dit jeg hadde tenkt meg, men who cares, tilbake til sivilisasjonen er det viktigste). Etter det dro jeg til den andre dalen i nasjonalparken, og hadde en trivelig dag der. Så prøvde jeg å spørre damen i resepsjonen om jeg får tak i taxi sånn at jeg rekker bussen i morgen kl 7.30, og hun veivet med armene og pekte på hovedveien, så jeg antar jeg bare må gå dit så ordner det seg? Får være ekstra tidlig ute sånn at jeg i verste fall har tid til å løpe ti busstasjonen med all bagasjen.

Så det var min opplevelse fra Jiuzhaigou. Hvis du liker bildene kan jeg anbefale Plitvice nasjonalpark i Kroatia, mye nærmere Norge og minst like fin!

-

Nå kom jeg altså akkurat til Chengdu igjen, og hva som skjer fremover er litt uklart. Jeg hadde tenkt å ta tog til Xi’an, men sånn jeg forstår det er alle tog utsolgt. Så tenkte jeg å ta tog til Shanghai og dra til Yellow Mountains, men alle tog utsolgt der også gitt. Så da må jeg vel fly et sted da, jeg som elsker å fly. Får tenke litt og se hva det blir til!

PS: Jeg rakk bussen, men jeg hadde gått halve veien før det kom en taxi. På busstasjonen var det -16 grader (alle dører åpne i ekte Kina-style), så jeg frøs nesten ihjel mens jeg ventet på bussen i 45 minutter. Men jeg rakk den i hvert fall. Bussen var ingen buss, men en liten minibuss. Sjåføren nektet å ha på varme og insisterte på å ha åpne vinduer selv om det allerede hadde frosset is på innsiden av alle vinduer. Jeg klarte ikke å sove på to timer fordi jeg frøs sånn og hadde tidenes neglebitt på tåneglene, men etter to timer var jeg så sliten av å fryse at jeg pakket tærne godt under fleecepleddet mitt og sov hele veien hjem til Chengdu. Jeg skal ikke begynne å snakke om han som røyket i bussen og spyttet tyggis og frø på gulvet. Makan til oppførsel, selv for i Kina å være!

large_Jiuzhaigou1.jpglarge_Jiuzhaigou2.jpglarge_Jiuzhaigou3.jpglarge_Jiuzhaigou4.jpglarge_Jiuzhaigou5.jpg

large_Jiuzhaigou6.jpg
Tibetan flags

large_Jiuzhaigou7.jpg

large_Jiuzhaigou8.jpg
Stupa and flags in front of one of the Tibetan villages in the park

large_Jiuzhaigou9.jpg
Tibetan village entrance

large_Jiuzhaigou10.jpg
House in the Tibetan village

large_Jiuzhaigou12.jpg
The village I lived in

large_Jiuzhaigou13.jpglarge_Jiuzhaigou14.jpglarge_Jiuzhaigou15.jpglarge_Jiuzhaigou16.jpglarge_Jiuzhaigou17.jpg
This is actually down in the water

large_Jiuzhaigou18.jpg

Posted by martinemaui 06:28 Archived in China Comments (2)

Leshan

Hei igjen.

Etter at jeg hadde besteget Mount Emei, så tok jeg bussen i 40 minutter til Leshan. Her leverte jeg bagasjen til oppbevaring, og etter å ha lett litt rundt etter minibank som aksepterte utenlandske kort, tok jeg buss nummer 13 for å dra og se The Giant Buddha.

Som vanlig hadde jeg ikke peiling på når jeg skulle gå av bussen, og det er en ting som har reddet meg hver gang: GPS på mobilen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde sim-kort med 3G, det hadde ikke gått. Jeg bruker GPS og google maps hele tiden, over alt. Både til å se hvor jeg er og skal, og til å vise taxisjåførene hvor jeg skal. I tillegg er google translate kjekt å ha, og internett generelt for å finne restauranter, steder som er verdt å se osv. Hvordan folk som ikke kan kinesisk klarte å reise rundt i Kina før 3G fantes skjønner jeg ikke. Jeg antar at ingen gjorde det. Uansett. Jeg kom meg av bussen på riktig stopp (yess).

Den store, sittende Buddhaen i Leshan er 71 meter høy, hugget ut i stein og sitter helt inntil elven og ser utover. Jeg leste et sted at en eller annen keiser i et dynasti hadde beordret at den skulle hugges ut, for de trengte hjelp fra høyere makter for å roe ned elven på dette stedet, den var nemlig full av farlige stryk og farlig for båtene. Det tok mange år å hugge den ut den, så keiseren som ville ha den laget døde lenge før den var ferdig. Men når den stod ferdig, så roet faktisk elven seg. Om det var Buddhaen som gjorde det, eller om det var alle steinmassene de hadde fylt ut i elven er ikke godt å si ☺

Buddhaen er virkelig et imponerende syn. Det er verdens største Buddha i stein. Jeg gikk rundt der noen timer før jeg dro tilbake til busstasjonen og tok bussen i to timer tilbake til Chengdu.

-

-

-


My next stop after Emeishan was Leshan, were the Giant Sitting Buddha can b found. The bus from Emeishan was only 40 minutes, and I stored my luggage at the bus station, and took a local bus to the Buddha.

The Buddha is 71 meters tall and really an impressive sight. It’s located right next to the river, where he sits looking out over the rivers and landscape. I read that the reason why it was built, was to calm the rough waters in the river next to it, as it was dangerous for boats to pass here. So some emperor in some dynasty thought they needed help from the Gods. It took a long time to carve it out, so it was finished long after the emperor died. But surprisingly, the river calmed. If it was due to the Buddha or due to all the stone masses that had been dumped in the river is not known ☺

large_Leshan2.jpglarge_Leshan3.jpglarge_Leshan4.jpglarge_1603764F2219AC681760A0730FB362B3.jpg

Posted by martinemaui 08:03 Archived in China Comments (0)

Mount Emei: Part 2

(Norsk lenger nede)

The next morning we woke up at 6 am. As it was freezing cold in the room, my jacket was not at all dry even though I slept with it under my blankets for part of the night. We had breakfast, packed our bags, and got ready to start as soon as daylight came around 7.45. This day it was a lot less foggy, so we could see the surroundings, as it was getting lighter. That was pretty cool.

large_Mt-Emei-Hiking-Map.jpg
We slept at the Magic Peak Monastery (1752 m) You see it in the middle of the map.

large_Mount_Emei_18.jpg
Ready to start hiking!

large_Mount_Emei_19.jpg

This day’s hike started by hiking downwards for a while. Very depressing, when we knew we still had 1300 meters in altitude to the top, but what can you do. After an hour or so it started to go up again with the longest stairs I have ever seen. When climbing a mountain full of stairs, your worst enemy is your head. You climb the longest stairs you have ever seen, turn around a corner and see even longer stairs. And this goes on – for a full day. I hated my life so many times this day. After a while we came to a monastery surrounded by monkeys. I got really scared again, but turned out that they were less aggressive than the ones in the joking monkey zone. We watched them for a while, and some of them tried to come closer, but just by holding out your walking stick they gave up.

large_Mount_Emei_20.jpg

large_Mount_Emei_21.jpg

large_Mount_Emei_22.jpg

large_Mount_Emei_23.jpg

large_Mount_Emei_24.jpg

large_Mount_Emei_25.jpg

large_Mount_Emei_26.jpg

large_Mount_Emei_27.jpg

Then we walked and walked and walked. We only had short breaks, as it was too cold to sit still for long. The last part up to the cable car I hiked pretty fast, I just wanted to get it over with. It felt like such a relief when we heard the busses honk.

large_Mount_Emei_28.jpg

large_Mount_Emei_29.jpg

large_Mount_Emei_30.jpg

large_Mount_Emei_31.jpg

As we were a little short on time (last bus down from the top left at 5), we decided to take the cable car the last 500 meters of altitude. I guess that saved us an hour or so. It was weird to come from the silent mountain and into the tourist trap around the cable car. On the top, we walked to the golden summit, which we almost could not see due to the fog. So we were a bit unlucky, on many days the top is above the clouds. On the lucky side, the fog did disappear a bit.

large_Mount_Emei_32.jpg

large_Mount_Emei_33.jpg
The Golden Summit

While at the top I was so cold. My clothes were wet, my toes were freezing and I just wanted to get back to the hostel to take a hot shower. We skipped the busses and hired a private minibus to take us down. It was for sure frightening to drive down, but I was almost too tired to care. Luckily we made it, and I had the nicest shower ever in my life back at the hostel.

This hike was for sure one I will not forget soon!

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

Mount Emei : Del 2

Neste morgen våknet vi klokken seks. Siden det fortsatt var iskaldt på rommet vårt var jakken min fortsatt gjennomvåt, til tross for at jeg til og med sov med den under dynen på varmelakenet for deler av natten. Så den var det bare å pakke ned i sekken. Heldigvis hadde jeg med meg såpass med klær at jeg kunne unnvære jakken. Vi spiste frokost i restauranten, pakket sammen tingene våre, og var klare til å gå så snart dagslyset kom rundt klokken 7.45 . Denne dagen var det mye mindre tåkete, så vi kunne se omgivelsene rundt oss da det begynte å bli lysere. Var litt gøy å se at tempelet vi bodde i lå rett under en vertikal fjellvegg!

large_Mt-Emei-Hiking-Map.jpg
Vi sov i Magic Peak Monastery (1752 m). Du kan se det ca midt på bildet.

large_Mount_Emei_18.jpg
Klar for dag 2!

large_Mount_Emei_19.jpg

large_Mount_Emei_20.jpg

large_Mount_Emei_21.jpg

Denne dagen startet stien med å gå nedover en stund. Veldig deprimerende , når vi visste at vi fortsatt hadde igjen 1300 høydemeter til toppen, men hva kan du gjøre! Etter en time eller noe sånt så begynte det å gå oppover igjen, med de lengste trappene jeg noensinne har sett . Når man bestiger et 3000 meter høyt fjell ved utelukkende å gå i trapper så går det definitivt mest på psyken. Det føles ut som man har uendelig langt igjen, uansett hvor mange trappetrinn man går. Du går opp de lengste trappene du noensinne har sett , går rundt et hjørne og ser en enda lenger trapp. Og sånn fortsetter det - en hel dag.

large_Mount_Emei_22.jpglarge_Mount_Emei_23.jpg

Etter å ha gått opp uendelig mange trapper kom vi til et nytt tempel. Jeg gikk som nummer tre, og da de to foran meg kom opp, ropte de til oss at det var aper der. ”Oh shit oh shit” tenkte jeg som hadde pakket matpakken på utsiden av sekken (jakken tok nemlig så å si all plassen i sekken). Men jeg måtte jo bare fortsette å gå. Apene satt heldigvis på en forhøyning under taket på tempelet, så jeg bare fortet meg forbi og opp en trapp til, og heldigvis var dette et slikt tempel man kunne overnatte i, så jeg kom meg inn og fikk pakket litt om. Etter at jeg hadde gjort det turte jeg å gå ut og se på apene. De var mye mindre aggressive enn de forrige apene heldigvis! Hvis de gikk mot oss, så var det bare å rekke ut en bambusstokk mot dem (alle hadde walking sticks av bambus) så ga de seg. Etter å ha tatt bilder av apene, så fortsatte vi oppover.

large_Mount_Emei_24.jpglarge_Mount_Emei_25.jpglarge_Mount_Emei_26.jpglarge_Mount_Emei_27.jpg

Vi gikk og gikk og gikk . Vi hadde bare korte pauser, siden det var for kaldt til å sitte stille for lenge. Den siste delen (sikkert to timer) opp til gondolbanen så gikk jeg ganske fort, jeg var bare så sinnsykt klar for å komme til toppen og få det overstått. Det føltes som en enorm lettelse da vi plutselig kunne høre bussene tute, noe som betydde at vi var nært gondolbanen.

large_Mount_Emei_28.jpglarge_Mount_Emei_29.jpglarge_Mount_Emei_30.jpglarge_Mount_Emei_31.jpg

Siden vi hadde litt lite tid (siste buss ned fra toppen går klokken 17) , bestemte vi oss for å ta gondolbanen opp de siste 500 høydemeterne. Jeg antar at dette sparte oss en time til halvannen. Det var rart å komme fra stillheten vi hadde hatt opp hele fjellet og inn i turistfellen rundt gondolbanen. På toppen gikk vi til Golden Simmit, en svær skupltur som vi nesten ikke kunne se på grunn av tåke.. Vi var dessverre litt uheldige med været, mange dager er toppen av fjellet over skyene slik at man har fin utsikt ned mot skylaget. På den heldige siden så lettet det en del mens vi var der oppe, så vi fikk sett gullskulpturen, templene og alt som var der oppe ☺

large_Mount_Emei_32.jpglarge_Mount_Emei_33.jpg

Mens vi var oppe på toppen var jeg så sykt kald. Klærne mine var våte, tærne mine var iskalde og jeg hadde bare lyst til å komme tilbake til hostellet for å ta en varm dusj. Vi droppet å ta buss ned og hyret i stedet et privat minibuss for å kjøre oss ned. Nedkjøringen var temmelig skummel i den lille gamle minivanen, men jeg var nesten for sliten til å bry seg . Heldigvis gikk det bra, og kald og utslitt kom jeg ned igjen til hostellet der jeg hadde den beste og mest fortjente dusjen noensinne.

Kommer nok ikke til å glemme denne turen med det første ☺

Posted by martinemaui 07:47 Archived in China Comments (0)

Mount Emei: Part 1

The hike of my life

(Norsk lenger nede)

Before I came to the Sichuan province, one thing I had planned was to climp mount Emei, or Emeishan which it’s also called. Mount Emei is one of the Four Sacred Buddhist Mountains of China so many people come here. It is also a World Heritage Site thanks to its breathtaking scenery, mysterious foggy look and all the historical Buddhist sites. The mountain is 3099 meters tall, and you can actually get to the top by taking a bus and a cable car. This was not my plan though; I wanted a real hiking trip.

My original plan was to spend two nights on the mountain, as you can sleep in monasteries on the way. But after talking to people who said that all the monasteries were freezing cold with no heating, I decided to only spend one night. I decided to go from Wuxiangang bus station, via the Joking Monkey Zone (where you will see wild monkeys for sure), and spend the night in one of the monasteries above, depending on how far I came before it got dark.

I took the bus up to Wuxiangang bus station on Friday morning, which means that I started my hike at an altitude of 650 meters. I started walking a little late, at 11.45. This was actually on purpose, because I did not want to arrive early in the freezing monasteries. Better to start a little later, have a little pressure to hike fast and arrive right before dark.

large_Mount_Emei_1.jpg

large_Mount_Emei_2.jpg

From the beginning I hiked by myself. I was not alone though, as I met many tourists both going up and down. Many people want to go to the Joking Monkey Zone to see the wild monkeys, so I assume that is what most people were doing. The temperature was not too bad; I’m guessing 7-8 degrees so I started by taking of some layers. On this part of the trail there are also many vendors that sell food and souvenirs, so I was never alone.

large_Mount_Emei_3.jpg

After a while, when I had almost reached the Monkey Zone, I met some Chinese girls. They were very nice, and asked I wanted to go with them through the Joking Monkey Zone, as it is not recommended to go alone. I was quite relieved that I found someone to go with, because I was a bit nervous about the monkeys. I had read that they can be quite aggressive and will look through your pockets for food. As we had almost reached the monkeys, some ladies that were selling monkey food approached us. I think they told the Chinese girls that we should buy some, or else the monkeys would get very aggressive when we had no food to give them.

We did not buy the food, so one of the ladies kept following us. As we reached the monkey zone, I got a bit scared. It seemed as though the monkeys were just standing there waiting to jump on us. And that is what they did. The first girl crossed the hanging bridge over to the monkey zone got a monkey on her head, and she screamed to the monkey-food lady that she had to give the monkey some food. The lady then said she would have to pay for it, which of course she said yes to; after all she had a huge screaming monkey on top of her head.

This was all that happened in the monkey zone. The monkeys would tug on our clothes, jump on our heads and backpacks, just so that we could scream that the monkey-food lady had to save us. I think this was all a set up, and that the ladies have trained the monkeys to do this, so that the ladies get money and the monkeys get food. I think if you just walked on and poked the monkeys with your walking stick, they would see that there was no point in bothering you and just leave. Luckily the monkey zone was quite short, so when we crossed another hanging bridge, we were free. Except one little monkey that followed us, but the lady just poked towards him with a stick, and he left. So it is sort of regulated where these monkeys can go. I guess it is a try to keep them off the trail so that they will not be aggressive to all hikers.

large_Mount_Emei_4.jpg

large_Mount_Emei_5.jpg

large_Mount_Emei_6.jpg

large_Mount_Emei_7.jpg

When we got out of the monkey zone, the girls were going to hike down again, and I was continuing on upwards. This was the only time I felt scared. I was so nervous that I would meet more aggressive monkeys, and now I was even alone, something the signs warned you about. I hiked really quickly, and luckily I did not see more monkeys. But I was nervous every time I got around a corner.

large_Mount_Emei_8.jpg

large_Mount_Emei_9.jpg
Monkeys on a hanging bridge

A little further up, outside a small temple, I stopped to drink some water and take a rest. Then I was approached by a group of Chinese students that wanted to take a picture with me. They asked if I was alone, and if I wanted to hike with them. I said yes, so suddenly I had new friends. They had also planned to spend the night at the mountain, but since they had started their hike further down, they planned to sleep at a monastery not as far up as I had planned. But it took me about five seconds to decide that I would rather have hiking friends for the rest of my trip than rushing off to reach a monastery further up. At this point it started to rain a little, which was not good for my non-waterproof winter jacket. I bought a cheap rain poncho, but it did not quite help. Two of the Chinese girls were walking so slowly, that all I could think about was that I was standing out in the rain, waiting for some people I did not even know. I therefore decided to just walk in front, and meet them again at the monastery.

large_Mount_Emei_10.jpg

large_Mount_Emei_11.jpg

large_Mount_Emei_12.jpg

Then I was lucky again, and met a Chinese couple. They did not really speak English, but tried their best, and wanted to hike together with me. They walked quite fast, and at this point I was getting pretty tired after 5 hours of stairs, so it was nice to have someone to drag me up. Soon we reached the snow, and then we knew we were getting closer to the monastery, where the couple also was spending the night.

large_Mount_Emei_13.jpg

large_Mount_Emei_14.jpg

large_Mount_Emei_15.jpg

We arrived at the monastery, took a look at the different rooms, and when we came down to the reception again my other friends were arriving. They decided in Chinese that us three girls could share a room, and the four boys could share. The two girls that were walking slowly had decided to turn around and walk back (wise decision). I was happy that I did not have to spend the night alone!

large_Mount_Emei_16.jpg
My bed

large_Mount_Emei_17.jpg
My room mates' beds

At this time, it was around 6 pm and getting dark. The outside temperature was around -7 degrees, and as all doors were open (as it always is in China, why why WHY) that was also the inside temperature… We plugged in our electric sheets and hoped for the best. We had a nice dinner together, although it was freezing. After dinner we went to bed at 7.50 pm. There was nothing else to do in the cold! Besides, we were getting up at 6 am the next morning.

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

Mount Emei: Del 1

Mitt livs tur

(Brukte litt google translate på denne, så unnskyld for det dårlige språket)

En ting jeg hadde planlagt før jeg kom til Sichuan-provinsen var å gå på Mount Emei, eller Emeishan som det også kalles. Mount Emei er ett av de fire hellige buddhistiske fjellene i Kina, så mange mennesker kommer hit. Det har også tittel som verdensarv takket være sin fantastiske natur, sitt mystiske tåkete utseende og alle de historiske buddhistiske områdene. Fjellet er 3099 meter høyt, og du kan faktisk komme til toppen ved å ta en buss og en taubane. Det var derimot ikke min plan, jeg ville på ekte fjelltur.

Min opprinnelige plan var å tilbringe to netter på fjellet, man kan nemlig sove i buddhistiske tempel på veien. Men etter å ha snakket med folk som sa at alle templene er iskalde med ingen oppvarming, bestemte jeg meg for å bare tilbringe en natt. Jeg bestemte meg for å gå fra Wuxiangang busstasjonen, via Joking Monkey Zone (der du kan se ville aper), og tilbringe natten i ett av templene ovenfor, avhengig av hvor langt jeg kom før det ble mørkt.

Jeg tok bussen opp til Wuxiangang busstasjon på fredag morgen, noe som betyr at jeg startet min tur på en høyde på 650 meter. Jeg begynte å gå litt sent, kl 11.45. Dette var faktisk med vilje, fordi jeg ikke ønsket å komme for tidlig frem til et iskaldt tempel. Bedre å starte litt senere, ha litt press på seg til å gå fort og komme frem rett før det blir mørkt.

large_Mount_Emei_1.jpg

large_Mount_Emei_2.jpg

Fra begynnelsen av gikk jeg alene. Jeg var likevel ikke alene på stien, for der var det mange turister på vei både opp og ned. Mange kinesere går opp til Joking Monkey Zone for å se ville aper, så jeg antar det er hva folk flest gjorde. Temperaturen var ikke så ille, jeg tipper en 7-8 grader, så jeg begynte med å ta av meg noen lag med klær. På denne delen av stien er det også mange vendors som selger mat og suvenirer, så jeg var aldri alene.

large_Mount_Emei_3.jpg

Etter en stund, da jeg nesten hadde nådd Monkey Zone, møtte jeg noen kinesiske jenter. De var veldig hyggelige, og spurte om jeg ønsket å gå med dem gjennom Joking Monkey Zone, siden det ikke er anbefalt å gå alene. Jeg ble veldig glad for at jeg fant noen å gå med, for jeg var faktisk ganske nervøs for disse apene. Jeg hadde lest at de kan være ganske aggressive og vil se gjennom lommene dine etter mat. Når vi nesten hadde komet opp til apene, kom noen damer som solgte apemat og begynte å snakke med de kinesiske jentene. Jeg tror de fortalte at vi burde kjøpe apemat av dem, ellers ville apene bli svært aggressive når vi ikke hadde noe mat å gi dem. Vi kjøpte ikke apemat, så en av damene forfulgte oss. Når vi nådde apesonen, ble jeg faktisk ganske redd. Det virket som om apene ble bare stod der og venter på å hoppe på oss. Og det var akkurat det de gjorde. Den første jenta krysset hengebroen over til apesonen, og med en gang kom en svær ape og hoppet opp på hodet hennes. Hun ropte til apemat-damen at hun måtte gi apen mat, sånn at den skulle slippe henne. Damen sa at da måtte hun betale for apematen, noe hun selvfølgelig sa ja til, hun hadde tross alt en stor skrikende ape på toppen av hodet. Det samme skjedde gjennom hele apesonen. Apene dro i klærne våre, holdt oss fast, hoppet på hodene våre og på ryggsekkene, bare for at vi skulle rope til apemat-damen at hunmåtte redde oss. Jeg tror hele greia er en set-up, og at damene har trent apene i å gjøre dette, slik at damene får penger og apene få mat. Jeg tror at hvis du bare hadde gått rett frem og hyttet med en stokk mot apene om de prøvde seg, så ville de ikke gjort sånn. Heldigvis var apesonen ganske kort, så da vi krysset en annen hengebro, var vi fri fra apegalskapen. Bortsett fra en liten apekatt som fulgte oss, men damen bare hyttet mot ham med en bambuspinne, og da stakk han. Så det er liksom regulert hvor disse apene kan gå. Jeg antar det er for prøve å holde dem utenfor stien, slik at de ikke skal være aggressiv for alle turgåere.

large_Mount_Emei_4.jpg

large_Mount_Emei_5.jpg

large_Mount_Emei_6.jpg

large_Mount_Emei_7.jpg

Da vi kom ut av apesonen skulle de kinesiske jentene gå ned igjen, og jeg skulle fortsette oppover. Dette var den eneste gangen jeg følte meg redd. Jeg var skikkelig nervøs for at jeg ville møte flere aggressive aper, og særlig siden jeg nå var alene, noe skiltene advarte deg om. Jeg gikk temmelig fort oppover, og heldigvis så jeg ikke flere aper. Men jeg var nervøs hver gang jeg gikk rundt et hjørne.

large_Mount_Emei_8.jpg

large_Mount_Emei_9.jpg
Monkeys on a hanging bridge

Litt lenger oppe, utenfor et lite tempel, stoppet jeg for å drikke litt vann og ta en pause. Da kom en gruppe kinesiske studenter som ville ta bilde med meg. De spurte om jeg var alene, og om jeg ønsket å gå med dem. Jeg sa ja, og plutselig hadde jeg nye venner. De hadde også planlagt å tilbringe natten på fjellet, men siden de hadde startet sin tur lenger ned, planla de å sove i et tempel ikke så langt opp som jeg hadde planlagt. Men det tok meg omtrent fem sekunder å bestemme at jeg ville heller ha noen å gå sammen med for resten av turen enn å gå på alene bare for å sove litt lenger opp. På dette tidspunktet begynte det å regne litt, noe som ikke var bra for min ikke-vanntett vinterjakke. Jeg kjøpte en billig regnponcho, men det hjalp ikke så mye. To av de kinesiske jentene gikk i tillegg så sakte at det eneste jeg tenkte på var at jeg sto ute i regnet og ventet på noen mennesker jeg ikke engang kjente. Jeg bestemte meg derfor for å bare gå i front, og møte studentene igjen i tempelet.

large_Mount_Emei_10.jpg

large_Mount_Emei_11.jpg

large_Mount_Emei_12.jpg

Så var jeg heldig igjen, og møtte et kinesisk par på min alder. De snakket egentlig ikke engelsk, men gjorde sitt beste, og de hadde lyst å gå sammen med meg. De gikk ganske fort, og på dette tidspunktet var jeg ganske sliten etter fem timer med trapper, så det var hyggelig å ha noen til å dra meg opp. Ikke lenge etter nådde vi snøen også, og da visste vi at vi var nært tempelet, der de også hadde tenkt å sove.

large_Mount_Emei_13.jpg

large_Mount_Emei_14.jpg

large_Mount_Emei_15.jpg

Vi kom til tempelet, tok en titt på de ulike rommene, og når vi kom ned til resepsjonen igjen, så hadde mine andre venner også ankommet. De bestemte på kinesisk at vi tre jentene kunne dele rom, og de fire guttene kunne dele. De to jentene som gikk sakte hadde bestemt seg for å snu og gå tilbake (god beslutning). Og jeg var glad for at jeg slapp å tilbringe natten alene!

large_Mount_Emei_16.jpg
My bed

large_Mount_Emei_17.jpg
My room mates' beds

På dette tidspunktet var klokken blitt 18:00 og det begynte å bli mørkt. Utetemperaturen var rundt -7 grader, og siden alle dørene stod åpne (som det alltid er i Kina, hvorfor, hvorfor??) så var det også innetemperaturen ... Vi plugget i våre elektriske laken og håpet på det beste. Vi hadde en hyggelig middag i tempel-restauranten alle sammen, selv om det var iskaldt. Etter middag gikk vi til sengs klokken 19:50. Det var ikke noe annet å gjøre i kulden! Dessuten skulle vi opp klokken seks neste morgen.

Posted by martinemaui 08:24 Archived in China Comments (0)

Pandas

Chengdu Panda Breeding and Research Base

En at dagene i Chengdu dro jeg til Chengdu Panda Breeding and Research Base. Pandaen er jo veldig nært å bli utryddet, og på dette senteret forsker de på hva de kan gjøre for å holde rasen i live. I følge han på senteret der er det mindre enn 2000 ville pandaer igjen, og pandaer fines bare i Kina. Visstnok har rasen Panda vart så lange at den går mot naturlig utryddelse. I tillegg har den utviklet seg fra å være kjøtteter til å bare spise bambus. Og bambus har nesten ingen næring, så det pandaer dam å gjøre er å spise i 10-12 timer og dagen, og hvile resten av tiden. Litt av et liv ☺

I tillegg er jo babyene like små som rotter når de blir født, så mange pandamødre skader babyene sine ret tog slett fordi størrelsesforskjellen på mor og barn er for stor. Å være panda er altså ikke lett! Så på senteret fostrer de frem pandaer så ikke rasen skal dø ut. De kan dessverre ikke slippe fri pandaene etter at de har vært på senteret, men de tar godt vare på dem :)

Det var stilig å se de fem måneder gamle pandaungene. De kunne ikke gå, bare slepe seg langs bakken. Og så lå de ikke i en slags lekegrind, alle i lag. Koslig ☺ Det var også gøy å se de 1,5 år gamle pandaene, de var ute og lekte og herjet!

En koslig dag ☺

-

-

-

On one of my days in Chengdu I went to the Panda Breeding and Research Base. The panda is one of the world’s most threatened animals, so here they make sure that more pandas are being born and grow up.

I loved looking at the panda babies that were only 5 months old; they were too cute! And the 1.5 year old’s when they were playing around outside. They were really cute too!

A nice day ☺

large_panda1.jpg
Eating bamboo with style!

large_panda2.jpg

large_panda3.jpg

large_panda4.jpg
The five months old pandas!

large_panda5.jpg
Have you been this close to a red panda before??

large_panda6.jpg
The guys I went with paid to get their picture taken with one of the pandas. It's expensive, but the money goes to the research!

large_panda7.jpg
Babies out playing

large_panda8.jpg
More red pandas

Posted by martinemaui 08:17 Archived in China Comments (0)

(Entries 1 - 5 of 38) Page [1] 2 3 4 5 6 7 8 »