October 2013

Every morning at 9.10 am it is time for morning exercise in school. It lasts for about 15 minutes, and all the students in primay school participates. It is very structured, with the students marching in to the football field before it starts (with march music playing), they stand in straight lines, and it is led by two of the older students.

Det er noe med gleden av å kunne jogge ute i shorts og t-skjorte som gjør at treningsiveren min har blitt mye større alle tre gangene jeg har bodd i utlandet. Til nå har min daglige lille halvtime i parken vært en herlig befrielse fra lyden av 1200 barnehage- og barneskolebarn. Men nå har det oppstått et lite problem. Kina er nemlig forurensningens land, og det merker vi også her i Foshan selv om vi ikke skal klage når vi ser hvordan stakkarene oppe i nord har det.

Men i dag når jeg stod opp kunne jeg lett se at det var mer grått enn vanlig. Det var faktisk såpass gale at det så tåkete ut bare 50 meter unna, og leilighetskompleksene som jeg vanligvis kan se klart i det fjerne, var redusert til en mørkegrå klatt.

Det mest kritiske i luftforurensning er svevestøvpartikler med diameter på mindre enn 2,5 mikrometer, for disse trekker dypt ned i lungene og kan gjøre størst skade. Disse partiklene måles i μg/m3 luft, og en kjapp sjekk nå i kveld avslører at Ålesund ligger på 8, Bergen Rådhus på 31 og ulike steder i Oslo ligger på 30-tallet (http://aqicn.org/city/all/).

Skalaen med helseeffekter ser slik ut:

Og her i Foshan peaket vi i dag på 263 μg/m3 PM2,5. Sier seg selv at joggeturene mine kommer til å bli mindre hyppige. I steden for å jogge tok jeg meg en tur ned til et kjøpesenter i nærheten, Nanhai Plaza, for å kjøpe litt melk og havregryn. Tok med kameraet for en gangs skyld, så her får dere noen Monday night shots.

-

-

-

-

-

Hello!

It's been a while.

Before I forget: If you're subscribing and don't get the e-mails anymore, check your spam folder, and mark the e-mails as not spam. That should solve the problem. If you're not yet subscribing; do it if you want to see what I'm doing! I'm not posting all my entries on facebook.

I'm not going to come up with more excuses to why it's been so long, I will just tell what I did today! Here goes:

Today I went to Baiyun Mountain. This is a mountain that is located in/just next to Guangzhou city. It is 382 meters high, and you can walk up or take the cable cars. I took the cable cars since I wanted to take some nice pictures, and also since I came quite late and did not have time for the 2 hour hike up there (the mountain is kind of long and not to steep so apparently it takes a while to get up there). But it was still about an hour to walk from the top of the cable cars and up to the highest point of the mountain, so I got to move my legs a little. The mountain was… kind of disappointing. Or, actually it was the pollution that was disappointing. You go to the top of a mountain to look at the view, and what do you see? Smog. Thick, grey smog. But you know what? At least the pictures show the true China. And this city is not even seen as badly polluted.

I stayed until sunset, and at least the sunset always makes photos look good.

Weather update Foshan/Guangzhou: Still sunny every day. Temperatures around 26 degrees at daytime, but drops to 18-20 at night. Brrr. I'm so spoiled with the good weather over here, looove it!

Enjoy the photos. Also, I love when you comment my entries! Even though I don't comment back a lot, I love to read them and hear what you think

There was a cool park next to the bottom station of the cable cars. You had to pay to get in, so I didn't go today, but i looked really cool and colorful!

The highest point is called the Moxing Summit (382 m)

Lovelocks on the top of the mountain

The view over the city from the top. Impressive or what! …

The view was a lot better on the non-city side. You can actually see something.

The thinnest of the towers is the Canton tower.

Hei igjen!

Jeg har jo sagt at grunnen til at jeg ikke blogger så mye er fordi det ikke skjer så mye spennende. Men for noen er det sikkert interessant å lese litt om hva jeg gjør til hverdags også, så jeg tenkte jeg kunne si litt om det.

Skoledagen på Nanguang International School

Min dag begynner ca kl. 6.40, og da våkner jeg av at barna som bor på skolen bråker.. Litt irriterende, men jeg kommer i hvert fall aldri til å forsove meg. Så etter hvert kommer jeg meg ut av sengen, steller meg og spiser litt havregryn med melk og banan på rommet. Jeg kan velge å gå til kantinen for frokost, men pølser og nudler er liksom ikke helt frokost for meg.

Kontortiden begynner 7.45. Jeg har aldri timer før kl 9, og det er bare på mandag og tirsdag. Resten av uken har jeg ikke timer før 11.15 og 14.30, så jeg bruker formiddagene til forberedelser. Hvis jeg er veldig trøtt så tegner og fargelegger jeg ”flash cards” til barnehagen, er jeg litt mer våken gjør jeg skoleforberedelser. Jeg bruker også mye tid til å se på ulike youtube-videoer, enten fordi jeg øver på engelske barnesanger til barnehagen, eller jeg ser på filmer om temaer jeg har lyst til å bruke.

Noen av flash cardene jeg bruker i barnehagen!

Fra 11.50 - 14.20 er det lunsj. Først spiser vi i kantinen, og så går alle barna og sover. Jeg pleier da bare å slappe av på rommet med å se på serier eller eventuelt sove. Det er ikke så mye annet å gjøre.

Så er det tilbake for økt to, som varer frem til 17.20, da kan vi endelig gå hjem. Barna som bor hjemme blir hentet da, og de som bor på skolen kan leke frem til middag kl 18. Etter middag har de kveldsskole.. Stakkars barna. Men smarte blir de.

Ukeplanen min

Det er en del kule ting som skjer på skolen i løpet av dagen også. For det første er det en greie de har 2-3 ganger i uken: Plutselig kommer det kinesisk marsjmusikk på høyttaleranlegget på skolen. Da går alle barna ut på fotballbanen, det er noen som gir instruksjoner, og så gjør de noe som enten er trim eller dans, jeg vet ikke. De gjør det i hvert fall noen lunde i takt, jeg pleier å snike meg bort til vinduet å se på ☺

Det andre de har som er kult, er øyeøvelser. Det går ut på at det blir gitt instruksjoner på høyttaleranlegget, elevene sitter på plassene sine i klasserommet og masserer øynene og hodet. Dette tror de hjelper for bedre syn, og det skjer to ganger daglig til faste tidspunkt.

Det tredje er en ganske god ide, og det er for å øve på engelsk. Hver dag kl. 17, blir det lest en liten tekst på engelsk på høyttaleranlegget, og alle sitter i klasserommene sine og gjentar det som blir sagt. Så er det dagens spørsmål, og de svarer på det.

5. og 6. klassene mine

Nå har jeg altså vært lærer i nesten seks uker. Jeg begynner kunne en del navn, og jeg koser meg egentlig ganske mye i timene. Jeg kjører det samme opplegget for 5. og 6. klassene, så det gjør at jeg bare trenger å planlegge to ulike timer hver uke til disse. Jeg synes nivået til klassene mine er høyt; de skjønner stort sett alt jeg sier, de forstår instruksjoner og de kan ganske mange ord. Utfordringen er å klare å sette sammen setninger. De klarer stort sett å formidle det de mener å si, men ikke helt grammatisk riktig, ofte mangler de noen ord for å fortelle det de vil, og de må tenke seg om ganske lenge før de klarer å stable en setning i stand. Det er tydelig at lytte- og skriveevnene er bedre enn snakkeevnen, og det er jo også grunnen til at vi er ansatt for å trene dem i muntlig engelsk.

Jeg og noen av 6. klassejentene mine på skoletur

Jeg har ikke fått noe pensum som skal følges, og har heller ikke fått vite særlig mye om hvilke emner de har vært gjennom før. Det betyr at jeg står helt fritt til å lære dem om det jeg vil. Litt tilfeldig så ble mitt første emne ”Food around the world”. Jeg synes det er kjekt å lære dem litt om andre land siden det er tydelig at de ikke har lært så mye om det. Kartet var derfor flittig brukt når vi snakket om ulike land.

Fra ”Food around the world” gikk vi videre til ”How to order in a restaurant”, og denne uken har vi laget menyer, og hatt restaurant-rollespill. Det er stort sett suksess, selv om noen at guttene synes det er veldig stas å bestille 30 porsjoner ris og 40 brus bare for å gjøre utregningen ekstra vanskelig for kelneren.. Men men, så lenge de synes det er gøy, og bestiller mat med fulle setninger så lar jeg dem stort sett få holde på!

I 5. og 6. klassene har jeg klassens engelsklærere som assistenter, men siden de forstår alt jeg sier og stort sett oppfører seg bra, så merker jeg at assistentene mine oftere og oftere sniker seg ut på lærerrommet. Så titter de bare innom et par ganger for å se at klassen oppfører seg bra. Noen assistenter setter seg i et hjørne og retter lekser og prøver, og hjelper til hvis vi trenger en oversettelse fra kinesisk til engelsk eller omvendt.

Barnehagen

Barnehagen er litt verre å planlegge, for der er alderen og nivået på de fire ulike klassene så forskjellig, at jeg må kjøre litt ulike opplegg. De to eldste klassene, hvor barna er rundt tre år, klarer å lære en del ting, mens de to yngste klassene, hvor barna er 1,5 til 3 år er vanskeligere synes jeg. I de yngste klassene er det også barn som er helt nye i barnehagen. Det går mye i sanger for disse klassene, og det er for så vidt greit. De liker det, jeg tåler fint å synge alene foran de, og mange ganger bruker vi musikkvideoer til hjelp også.

Jeg skal prøve å få tatt litt bilder i klasserommene etterhvert!

Hei igjen!

Da har jeg kommet meg hjem til Foshan og den siste feriedagen går mot slutten. Jeg har hatt en fantastisk ferie i Xingping og Yangshuo, og det var virkelig en positiv opplevelse å backpacke alene for første gang!

Forrige innlegg sluttet med at jeg hadde vært ute og syklet onsdag 2. oktober, så jeg fortsetter der jeg slapp.

Etter at jeg hadde sittet på en restaurant i gamlebyen i Xingping og spist lunsj dro jeg tilbake til hostellet der jeg hadde parkert sykkelen min. Til min store overraskelse så jeg da at jeg var temmelig rød på armene, men jeg hadde jo smurt meg med faktor 32 opptil flere ganger på sykkelturen. Det viste seg altså at solkremen ikke virket, eller var falsk, så man kan altså ikke stole på kinesisk solkrem. That's just great.. tenkte jeg. Her hadde jeg altså fem dager foran meg med utendørsaktiviteter, og armene, hendene, nesen og panna mi så ikke ut. Jeg ble såpass irritert på den falske solkremen at jeg gikk og la meg.

Alarmen ringte kl 16.30, for da hadde jeg avtalt med min finske venn Sam at vi skulle gå til toppen av et fjell for å se solnedgangen. Litt solbrenthet skulle ikke få ødelegge den opplevelsen! Jeg møtte Sam i resepsjonen, og han hadde også blitt kjent med australske Sarah i løpet av dagen, så hun ble også med. Det tok bare ca 30 minutter å gå til toppen av fjellet. Stort sett hele veien var det fine steintrapper, så det var lett å gå. Mot toppen ble det litt brattere, så da måtte vi blant annet opp en stige som var boltet fast i fjellet, men ikke verre enn at vi møtte både barn og eldre på toppen. Det var fortsatt lyst da vi kom opp, så da kunne vi nyte en fantastisk utsikt over Xingping town, Li river og alle fjellene rundt. Vi fant oss gode plasser for solnedgangen, for vi var ikke de eneste som hadde tenkt å få med seg den på denne nydelige dagen uten en sky på himmelen. På toppen ble vi også kjent med en fra Sveits som hadde sagt opp jobben på et hotell i Kina og nå reiste rundt alene. Solnedgangen var intet mindre enn fantastisk, bildene taler for seg selv. På vei ned igjen ble det fort mørkt, men med mobiltelefoner som lommelykter var det ikke noe stort problem å komme seg ned.

I Xingping finner man stedet der bildet på 20 yuan-seddelen er fra.

Neste dag var det blitt torsdag, og tid for å bytte hostell for min del. Jeg dro etter frokost, men bussen inn til Yangshuo. Hostellet lå litt utenfor sentrumskjernen, så jeg tok en særdeles overpriset taxi for å komme meg dit. Med norske øyne er 50 kr for en 10 minutters taxitur kanskje ikke så mye, men når den samme taxituren koster 8 kr her i Foshan kan man kanskje skjønne irritasjonen min. Anyways, jeg kom meg til hostellet, og da var det bare å komme seg ut på tur igjen. Jeg tok på meg langermet genser, leide meg en sykkel, kjøpte meg et kart og satte av gårde. Planen var å krysse bysentrum av Yangshuo, sykle på en lavt trafikkert vei i en times tid, og sykle over noen fjell på vei hjem.

Det var en ganske fin sykkeltur, jeg bommet på ruten et par ganger, men hentet meg fint inn igjen ved hjelp av kartet mitt og hjelpsomme kinesere. Men da jeg hadde syklet en times tid oppe i fjellene lignet ikke veien særlig mye på veien på kartet, og jeg måtte igjen spørre noen kinesere om veien. Kinesere kan generelt ikke engelsk. Særlig ikke de oppe i noen fjell utenfor en landsby ute på landsbygda. De prøver likevel å hjelpe så godt de kan. Heldigvis hadde jeg et kart, så ved hjelp av det klarte jeg å forklare hvor jeg kom fra og hvor jeg ville. De to første kineserne visste rett og slett ikke om jeg kunne fortsette på samme vei for å komme frem, men det tredje visste nok til å fortelle at jeg måtte snu. Supert. En time tilbake for så å prøve å finne en vei som faktisk leder dit jeg vil. Men en liten faktaopplysning må til her: Kinesere vil være hjelpsomme. Det betyr, at noen ganger, hvis du spør om veien, så bare sier de noe for å være høflige på en måte. Rare greier, men det ligger i kulturen. Jeg valgte likevel å stole på mannen, og syklet tilbake hvor jeg kom fra. Og ganske riktig, en halvtime tilbake så jeg et skilt som beviste at jeg var på feil vei. Så da tok jeg ingen sjanser, og tok hovedveien tilbake til Yangshuo. Var ikke så keen på å være stuck oppe i fjellene når det ble mørkt. Alt endte godt, jeg kom meg tilbake, spiste middag og tilbrakte kvelden i sengen sammen med noen episoder av the big bang theory på iphonen

Neste morgen var det bare å spise frokost og sjekke ut, for jeg skulle flytte til nytt hostell i Yangshuo sentrum. Jeg gikk dit, droppet av bagasjen, og planlagte å dra til busstasjonen for å kjøpe bussbillett hjem til Foshan neste morgen. Men det var en ting jeg ikke hadde fått gjort som jeg hadde lyst til å gjøre, og det var å dra til risterassene i Longsheng, en firetimers busstur nord for Yangshuo. Jeg rådførte meg med damen på hostellet, og hun mente at en dagstur dit skulle gå bra dagen etter. Grunnen til at det eventuelt ikke skulle gå bra var rett og slett at siden det var National Holiday ville det være for mye trafikk, og det ville ta altfor lang tid å komme seg til og fra. Men en del folk begynner på jobb igjen på lørdagen, så hun regnet med det verste ville være over. Jeg meldte meg da på dagsturen til Longsheng dagen etter, og skulle bli hentet kl 7.10 om morgenen. Jeg fikset så bussbillett til Guangzhou søndag morgen (bussene til Foshan var allerede fulle), og hostell for en natt til.

Denne dagen gikk jeg opp til Moon Hill, og så gikk jeg hjem derfra etterpå. Det var latterlig mye lengre å gå hjem enn jeg hadde trodd, men det gikk ingen busser på den veien jeg gikk og jeg nektet å ta motorsykkel-"taxi", så da måtte jeg bare fortsette. Moon Hill var ganske stilig, det var masse klatrere som klatret i fjellet der.

Lørdag var min siste dag, og som avtalt ble jeg hentet 7.10 neste morgen for å dra til Longsheng. Etter en lang busstur og masse venting på stedet der vi måtte bytte buss for å ta en mindre lokal buss opp til selve risterassene (det var nemlig masse turister her) kom vi oss av gårde. Men plutselig, et stykke på vei, stoppet bussen, og vi fikk beskjed om å gå av. Vi som ikke forstod den kinesiske beskjeden ble litt forvirret, men vi fikk etter hvert vite at det hadde vært en liten ulykke, og bussen kom ikke seg videre. Så da måtte vi gå. At det hadde vært en ulykke var ingen overraskelse, veien opp dit minnet egentlig mest om Trollstigen. Men vi kom oss opp etter en halvtimes gåtur, og etter litt kinamat kunne vi gå fritt rundt oppe i fjellene der et par timer. Det var ganske stilig å se disse risterassene, men det hadde kanskje vært optimalt å tilbrakt en natt på et av de mange hotellene der oppe. Folkene som bor oppe ved risterassene er en etnisk minoritet kalt Yao. Det som er mest karakteristisk ved denne minoritetsgruppen er at kvinnene bare klipper håret sitt en gang i livet, ved 16-18 års alderen. Håret som blir klippet av beholdes og brukes som hair extensions, mens det ekte håret naturligvis vokser seg temmelig langt. De surrer håret og legger det oppe på hodet, ofte med et hodeplagg over. De bruker også tradisjonelle klær som minner om en slags bunad eller folkedrakt.

Hvis ikke du orket å gå opp og ned i trappene kunne du bli bært.

På turen ble jeg kjent med to canadiere, den ene var Kayla som er utdannet lærer, og nå jobber et år i Shanghai som lærer på en skole som forbereder high school-elever på å ta høyere utdanning i Canada eller USA, og den andre var James, som tar en MBA i Shanghai. På bussen tilbake kom vi også i snakk med et spansk par som var på bryllupsreise. De hadde mye interessant å fortelle fra dagens Spania. For det første får de 15 dager betalt ferie i tillegg til vanlig ferie for å dra på bryllupsreise! Bra for dem, kanskje ikke så bra for landets økonomi. Mens mannen var ingeniør, var damen utdannet lege. Og siden myndighetene ikke har mer penger har de ikke råd til å ansette leger, så hun jobbet på 1- og 2- dagerskontrakter på ulike sykehus i Madrid. Men som hun sa, hun fikk i hvert fall jobbe. De fortalte også at mange av vennene deres hadde flyttet til ulike land rundt om i hele verden for å prøve å få seg jobb der. Mannen hadde til og med en legevenn som holdt på med norskkurs i Norge.

Tilbake i Yangshuo hadde jeg en trivelig middag og noen drinker sammen med Kayla og James før det ble sent, og jeg gikk hjem til hostellet og la meg.

Dagen etter tok jeg en buss som hadde senger istedenfor seter hjem til Guangzhou, og metroen hjem derfra. Jeg skal ikke begynne å fortelle om trafikkorken i Guangzhou, men jeg tror vi brukte en time på de siste 500 meterne. 610 millioner kinesere skulle hjem fra ferie.