Hei igjen!
Da har jeg kommet meg hjem til Foshan og den siste feriedagen går mot slutten. Jeg har hatt en fantastisk ferie i Xingping og Yangshuo, og det var virkelig en positiv opplevelse å backpacke alene for første gang!
Forrige innlegg sluttet med at jeg hadde vært ute og syklet onsdag 2. oktober, så jeg fortsetter der jeg slapp.
Etter at jeg hadde sittet på en restaurant i gamlebyen i Xingping og spist lunsj dro jeg tilbake til hostellet der jeg hadde parkert sykkelen min. Til min store overraskelse så jeg da at jeg var temmelig rød på armene, men jeg hadde jo smurt meg med faktor 32 opptil flere ganger på sykkelturen. Det viste seg altså at solkremen ikke virket, eller var falsk, så man kan altså ikke stole på kinesisk solkrem. That's just great.. tenkte jeg. Her hadde jeg altså fem dager foran meg med utendørsaktiviteter, og armene, hendene, nesen og panna mi så ikke ut. Jeg ble såpass irritert på den falske solkremen at jeg gikk og la meg.
Alarmen ringte kl 16.30, for da hadde jeg avtalt med min finske venn Sam at vi skulle gå til toppen av et fjell for å se solnedgangen. Litt solbrenthet skulle ikke få ødelegge den opplevelsen! Jeg møtte Sam i resepsjonen, og han hadde også blitt kjent med australske Sarah i løpet av dagen, så hun ble også med. Det tok bare ca 30 minutter å gå til toppen av fjellet. Stort sett hele veien var det fine steintrapper, så det var lett å gå. Mot toppen ble det litt brattere, så da måtte vi blant annet opp en stige som var boltet fast i fjellet, men ikke verre enn at vi møtte både barn og eldre på toppen. Det var fortsatt lyst da vi kom opp, så da kunne vi nyte en fantastisk utsikt over Xingping town, Li river og alle fjellene rundt. Vi fant oss gode plasser for solnedgangen, for vi var ikke de eneste som hadde tenkt å få med seg den på denne nydelige dagen uten en sky på himmelen. På toppen ble vi også kjent med en fra Sveits som hadde sagt opp jobben på et hotell i Kina og nå reiste rundt alene. Solnedgangen var intet mindre enn fantastisk, bildene taler for seg selv. På vei ned igjen ble det fort mørkt, men med mobiltelefoner som lommelykter var det ikke noe stort problem å komme seg ned.

I Xingping finner man stedet der bildet på 20 yuan-seddelen er fra.














Neste dag var det blitt torsdag, og tid for å bytte hostell for min del. Jeg dro etter frokost, men bussen inn til Yangshuo. Hostellet lå litt utenfor sentrumskjernen, så jeg tok en særdeles overpriset taxi for å komme meg dit. Med norske øyne er 50 kr for en 10 minutters taxitur kanskje ikke så mye, men når den samme taxituren koster 8 kr her i Foshan kan man kanskje skjønne irritasjonen min. Anyways, jeg kom meg til hostellet, og da var det bare å komme seg ut på tur igjen. Jeg tok på meg langermet genser, leide meg en sykkel, kjøpte meg et kart og satte av gårde. Planen var å krysse bysentrum av Yangshuo, sykle på en lavt trafikkert vei i en times tid, og sykle over noen fjell på vei hjem.
Det var en ganske fin sykkeltur, jeg bommet på ruten et par ganger, men hentet meg fint inn igjen ved hjelp av kartet mitt og hjelpsomme kinesere. Men da jeg hadde syklet en times tid oppe i fjellene lignet ikke veien særlig mye på veien på kartet, og jeg måtte igjen spørre noen kinesere om veien. Kinesere kan generelt ikke engelsk. Særlig ikke de oppe i noen fjell utenfor en landsby ute på landsbygda. De prøver likevel å hjelpe så godt de kan. Heldigvis hadde jeg et kart, så ved hjelp av det klarte jeg å forklare hvor jeg kom fra og hvor jeg ville. De to første kineserne visste rett og slett ikke om jeg kunne fortsette på samme vei for å komme frem, men det tredje visste nok til å fortelle at jeg måtte snu. Supert. En time tilbake for så å prøve å finne en vei som faktisk leder dit jeg vil. Men en liten faktaopplysning må til her: Kinesere vil være hjelpsomme. Det betyr, at noen ganger, hvis du spør om veien, så bare sier de noe for å være høflige på en måte. Rare greier, men det ligger i kulturen. Jeg valgte likevel å stole på mannen, og syklet tilbake hvor jeg kom fra. Og ganske riktig, en halvtime tilbake så jeg et skilt som beviste at jeg var på feil vei. Så da tok jeg ingen sjanser, og tok hovedveien tilbake til Yangshuo. Var ikke så keen på å være stuck oppe i fjellene når det ble mørkt. Alt endte godt, jeg kom meg tilbake, spiste middag og tilbrakte kvelden i sengen sammen med noen episoder av the big bang theory på iphonen 


Neste morgen var det bare å spise frokost og sjekke ut, for jeg skulle flytte til nytt hostell i Yangshuo sentrum. Jeg gikk dit, droppet av bagasjen, og planlagte å dra til busstasjonen for å kjøpe bussbillett hjem til Foshan neste morgen. Men det var en ting jeg ikke hadde fått gjort som jeg hadde lyst til å gjøre, og det var å dra til risterassene i Longsheng, en firetimers busstur nord for Yangshuo. Jeg rådførte meg med damen på hostellet, og hun mente at en dagstur dit skulle gå bra dagen etter. Grunnen til at det eventuelt ikke skulle gå bra var rett og slett at siden det var National Holiday ville det være for mye trafikk, og det ville ta altfor lang tid å komme seg til og fra. Men en del folk begynner på jobb igjen på lørdagen, så hun regnet med det verste ville være over. Jeg meldte meg da på dagsturen til Longsheng dagen etter, og skulle bli hentet kl 7.10 om morgenen. Jeg fikset så bussbillett til Guangzhou søndag morgen (bussene til Foshan var allerede fulle), og hostell for en natt til.
Denne dagen gikk jeg opp til Moon Hill, og så gikk jeg hjem derfra etterpå. Det var latterlig mye lengre å gå hjem enn jeg hadde trodd, men det gikk ingen busser på den veien jeg gikk og jeg nektet å ta motorsykkel-"taxi", så da måtte jeg bare fortsette. Moon Hill var ganske stilig, det var masse klatrere som klatret i fjellet der.



Lørdag var min siste dag, og som avtalt ble jeg hentet 7.10 neste morgen for å dra til Longsheng. Etter en lang busstur og masse venting på stedet der vi måtte bytte buss for å ta en mindre lokal buss opp til selve risterassene (det var nemlig masse turister her) kom vi oss av gårde. Men plutselig, et stykke på vei, stoppet bussen, og vi fikk beskjed om å gå av. Vi som ikke forstod den kinesiske beskjeden ble litt forvirret, men vi fikk etter hvert vite at det hadde vært en liten ulykke, og bussen kom ikke seg videre. Så da måtte vi gå. At det hadde vært en ulykke var ingen overraskelse, veien opp dit minnet egentlig mest om Trollstigen. Men vi kom oss opp etter en halvtimes gåtur, og etter litt kinamat kunne vi gå fritt rundt oppe i fjellene der et par timer. Det var ganske stilig å se disse risterassene, men det hadde kanskje vært optimalt å tilbrakt en natt på et av de mange hotellene der oppe. Folkene som bor oppe ved risterassene er en etnisk minoritet kalt Yao. Det som er mest karakteristisk ved denne minoritetsgruppen er at kvinnene bare klipper håret sitt en gang i livet, ved 16-18 års alderen. Håret som blir klippet av beholdes og brukes som hair extensions, mens det ekte håret naturligvis vokser seg temmelig langt. De surrer håret og legger det oppe på hodet, ofte med et hodeplagg over. De bruker også tradisjonelle klær som minner om en slags bunad eller folkedrakt.







Hvis ikke du orket å gå opp og ned i trappene kunne du bli bært.
På turen ble jeg kjent med to canadiere, den ene var Kayla som er utdannet lærer, og nå jobber et år i Shanghai som lærer på en skole som forbereder high school-elever på å ta høyere utdanning i Canada eller USA, og den andre var James, som tar en MBA i Shanghai. På bussen tilbake kom vi også i snakk med et spansk par som var på bryllupsreise. De hadde mye interessant å fortelle fra dagens Spania. For det første får de 15 dager betalt ferie i tillegg til vanlig ferie for å dra på bryllupsreise! Bra for dem, kanskje ikke så bra for landets økonomi. Mens mannen var ingeniør, var damen utdannet lege. Og siden myndighetene ikke har mer penger har de ikke råd til å ansette leger, så hun jobbet på 1- og 2- dagerskontrakter på ulike sykehus i Madrid. Men som hun sa, hun fikk i hvert fall jobbe. De fortalte også at mange av vennene deres hadde flyttet til ulike land rundt om i hele verden for å prøve å få seg jobb der. Mannen hadde til og med en legevenn som holdt på med norskkurs i Norge.
Tilbake i Yangshuo hadde jeg en trivelig middag og noen drinker sammen med Kayla og James før det ble sent, og jeg gikk hjem til hostellet og la meg.
Dagen etter tok jeg en buss som hadde senger istedenfor seter hjem til Guangzhou, og metroen hjem derfra. Jeg skal ikke begynne å fortelle om trafikkorken i Guangzhou, men jeg tror vi brukte en time på de siste 500 meterne. 610 millioner kinesere skulle hjem fra ferie.
